LUKSUSHORE

Alle sier de hater falske mennesker, rykter, løgner og baksnakking. Allikevel så er det for mange som fortsetter med det.
Jeg sier ikke at jeg er uskyldig, for det er jeg ikke, men er det noe jeg er flink til så er det å være ærlig, og til å stole på.
Tillit er noe av det jeg setter høyest hos en person, for når alt kommer til alt stoler jeg på veldig få personer.
Jeg skal kjenne en person godt for å kunne betro dem noe viktig. De sier jo at "brent barn skyr ilden", og jeg kjenner meg absolutt igjen. Jeg er livredd for å bli skuffet eller såret igjen - dolket i ryggen av noen du trodde du kunne stole på, noen som fra din side var en god venn. Allikevel merker jeg at det skjer så ofte - ikke nødvendigvis at jeg blir dolket i ryggen, men at jeg opplever at venner av meg sitter å snakker stygt om en person, før de kort tid senere plutselig er superdupergod venn med vedkommende. Og please, ikke si du er så naiv at du ikke tror vennen din sier/har sagt noe stygt om deg og.

Skulle jeg forandre på én ting, ville jeg ha gjort sånn at alle mennesker hadde en naturlig refleks som nærmest tvang dem til å være ærlige. Nå sier jeg ikke at alle skal gå rundt og si meningen sin om alt og alle hele tiden, men dere skjønner vel poenget mitt? Eller?

Jeg blir sliten i hodet, og får vondt i magen når mine so-called nærmeste viser sine twofaced sider. Når personer jeg stoler på, viser at de kanskje ikke er like lojale som jeg først hadde håpet på. Og for å ikke nevne de du kun er god nok for til de har noen andre. Ironisk snakket de dritt om personen som er favoritten deres nå, og for all del, vær såpass lur at du skjønner de snakker dritt om deg og.

Men du, selv om du later som om du aldri har snakket stygt om din nye bestevenn,
står hvert ord skrevet fast i minnet mitt.

I'm out!